Kjønnskvotering fortsatt et dilemma?
Mye av dagens likestillingsdebatt dreier seg fortsatt om et ja eller nei til kvotering. Men det er kanskje her Norge skiller seg radikalt frå våre naboland i Skandinavia og i resten av Europa. Norge har satt ”kvinner inn i styrer” på en global dagsorden.
♠ Anna Magnus ( @Anna_Magnus ) ♠ PR-ansvarlig i Studentersamfunnet i Bergen
EU har lenge jobbet for å få flere kvinnelige styremedlemmer i europeiske bedrifter, men fortsatt er andelen kvinner svært lav. Mens de fleste europeiske land lenge har vegret seg for å innføre lovbestemte regler for kjønnsbalanse i offentlige foretak, ser flere nå til Norge som i lang tid har vært en ledende nasjon for politisk kjønnskvotering. I seks år har norske ASA-selskaper vært pålagt å ha minst 40 prosent kvinner i styrene. Det har blitt sett på som en norsk likestillingspolitisk oppfinnelse, som har ført til at kvinne-andelen har økt drastisk og gjort den norske modellen verdensberømt. “Macho-landene” Italia og Frankrike har begge innført likestillingslover som pålegger store bedrifter å ha likestillingsprinsipper etter den Norske modellen. Mye tyder på at verden ser til Norge fordi vi her har gjort noe som har vist seg å fungere.
Det merkverdige er at kjønnskvotering fremdeles møter offentlig motstand i Norge. En god del kvinner og et overveiende flertall av menn er i mot det. Og innen EU har 24 av 27 arbeidsministre advart mot å lovfeste kjønnskvotering, ifølge Financial Times. Hva er det med debatten om kjønnskvotering som gjør at den fortsatt er diskusjonsverdig og betent, selv etter at det har vist seg å fungere? Flere undersøkelser viser at det er fordelaktig med kvinnelige styremedlemmer. (Selskaper med kvinner i styrene gjør det bedre i gjennomsnitt enn styrer bestående av bare menn.)
Det som kan regnes som mest tungtveiende argumentet mot kvotering er at det er grunnleggende diskriminerende; man bruker diskriminerende virkemidler for å få bukt med diskrimineringen. Dette gjør derfor både debatten prinsipiell og interessant. Kvotering er kontroversielt, og representerer et politisk dilemma på linje med mange andre prinsipielle spørsmål, fordi det i seg selv er et diskriminerende tiltak. Men hva er alternativet?
La meg gi et eksempel jeg mener representerer et parallelt og sammenlignbart dilemma: I dagens samfunnsdebatt ser vi at flere argumenterer for herionassistert behandling av herionmisbrukere. Det kan med tyngde hevdes at det er galt at et samfunn å gi en ødeleggende gift, som heroin faktisk er, til grupper i en befolkning. Men forskning og undersøkelser fra andre europeiske land viser at dette kan være en mye mer human ruspolitikk og har en mye bredere skadereduksjon enn noen alternativer. Man oppnår gjennom slike tiltak et høyere samfunnsgode, gjennom reduksjon av skader og lidelser for en gruppe av befolkningen. Derfor kan jeg si ja til heroinassistert behandling.
Lovreguleringen av kjønnsbalanse i Norge har vært preget av konsekvensetikk; konsekvensene av de handlinger man gjør (kvotering) innebærer at man oppnår et høyere gode; reduksjon av kjønnsdiskriminering og styrket likestilling. Det betyr at man forholder seg relativt og pragmatisk til demokratiske verdier. Samfunnet bestemmer at likestilling er et høyere gode, en høyere verdi – et politisk mål – og for å oppnå dette stiller man andre verdier midlertidig i bakgrunnen. Det samme ser vi i konflikter knyttet til menneskerettigheter. Der er det jo stadig konflikt mellom ulike rettigheter, for eksempel når det gjelder ytringsfrihet vs vern mot trakassering, eller familiers vern mot innblanding vs statens krav til å ivareta barns rettigheter. Da er det samfunnet gjennom demokratiske institusjoner som avgjør hvilken rettighet som skal ha forkjørsrett. Og da er dette som er problemstillingen: Hva skal ha forkjørsrett?
I flere europeiske land har de brukt andre metoder for å styrke likestilling enn kvotering, både i offentlige og private foretak. Dette har gått i sneglefart sammenlignet med situasjonen i Norge. Menn dominerer både i politikken og i næringslivet. Nylig viste Dagsrevyen hvordan kvinner i London og UK må bygge brede nettverk for i det hele tatt å kunne konkurrere med menn om lederstillinger og posisjoner. Sammenlignet med Norge viste dette at målet om likestilling i arbeidslivet raskere kan oppnås ved kvotering.
Dersom vi mener at halve jordas befolkning skal ha de samme rettigheter og muligheter som den andre halvparten; ja da har vi sett en effektiv og konstruktiv løsning praktisert i Norge.
